Igår kveld skulle jeg kjøre en bekjent opp til ei venninne. På veien så jeg plutselig en gammel mann ligge på fortauet med hodet ned mot bakken. Jeg utbryter: "det ligger en mann på bakken der". Vi må stoppe!Hun som sitter på sier: "Nei ikke stopp, det er sikkert en uteligger".
Ikke stoppe? sa jeg undrende?
Vi må jo stoppe uansett! Han kan jo ha skadet seg eller fått et illebefinnende!
Ikke misforstå meg...Hun som satt på er ei god jente, med et godt hjerte! Men hun har alltid vært redd for rusmisbrukere. Vet ikke hvorfor. Ingen har noengang gjort henne noe, men det er vel frykten for det ukjente.
Vi stoppet og jeg skynte meg ut av bilen.
Fra andre siden løper en ung mann av utenlandsk opprinnelse også mot mannen. Han hadde sett ham falle..., og kom løpende.
Den gamle mannen hadde stupt, men husket ikke hva som hadde skjedd. Han blødde endel fra et kutt under øyet. Hele tiden holdt den unge gutten hodet til den gamle mannen. Hendene hans ble tilsølt av blod, men det brydde han seg ikke så mye om.
Den gamle mannen var redd og forvirret. Lurte på om han hadde gjort noe galt? Han sa at vi ikke måtte gå fra ham. Vi betrygget han med at det skulle vi ikke. Jeg ringte ambulansen, som kom for å hente den gamle mannen. Kuttet under øyet var ganske stygt og måtte sys.
Ambulansepersonalet kom og gjorde jobben sin. . .! Eller gjorde de det?
De bar tydelig preg av at dette bare var en i mengden. De hadde sikkert plukket opp en "fyllik"(liker egentlig ikke det ordet, men det beskriver holdningen. . .) ørti ganger tidligere.
Men hvor blir det av mennesket midt oppi det hele?
Den gamle mannen!
Han ble jo ikke født sånn. . .
Hva hadde skjedd på veien? Hvem var han?
Kanskje han hadde mistet noen på veien, som hadde ført til at han også hadde mistet troen på livet underveis?
Kanskje han var en gammel bestefar? Ville ikke du at noen skulle hjulpet din bestefar, om det var han som hadde kommet i uføret?
Jeg beundret virkelig den unge gutten! Han var i begynnelsen av 20-årene. Han var stylet og stæsjet og så ut til å ha ganske nye klær. Der kom han løpende til. . . Han ville hjelpe! Han hadde sett MENNESKET, den gamle mannen:)
Han brøy seg virkelig om! Blodflekkene han fikk på klærne og hendene, tenkte han ikke så mye på. Vi hadde et par våtservietter i bilen, som han fikk til å tørke av hendene sine.
Ikke nok med det. . . Når han gikk så takket han oss for hjelpen! Og da mente han ikke våtserviettene. Jeg ble nesten stående å måpe. . .? Og mumlet forsiktig: Takk det samme!
Ambulansen kjørte avgårde med den gamle mannen. Og vi kjørte videre til venninnen. Ganske tankefulle kjørte vi videre. . .
.jpg)
